Jeg skulle bare en liten tur inn på vg.no, og hva fikk jeg se? Jo, nå er de begynt å bygge en mur mellom de fattige og de rike i Rio de Janeiro. De forsvarer seg med at de vil beskytte en frodig skog mot innflytting der det er fare for ødeleggelser under regntiden, og at de leter etter nye og bedre steder hvor de fattige kan bo. En annen faktor som blir nevnt i artikkelen, er at kriminaliteten i området er økende, vertfall når det gjelder raning av strandturister, noe som ikke akkurat er positiv reklame for turister.
Hvem skal bygge muren? Jo, de fattige og arbeidsløse. Det er det eneste jeg syns er litt positivt med dette, for de fattige får da muligheten til å tjene penger til mat osv. Det jeg reagerer mest på, er at denne 11 kilometer lange muren vil koste 17,6 millioner dollar (ca. 113873760 nkr), 550 slumboliger må flyttes og 19 lokalsamfunn vil bli berørt. Jeg mener at istedenfor å bruke pengene på å skille de fattige og rike i denne byen, kunne myndighetene brukt dem til å forebygge den økende fattidommen. For økende fattigdom, vil føre til økende kriminalitet. Og er det ikke betre for de rike å forebygge fattidommen, isteden for å skjerme seg for kriminaliteten? For til sist er det ikke så vanskelig å komme seg over en liten mur..
Etter å ha vært på besøk i fengselet så jeg at det å sitte i fengsel i Norge ikke er så bra som jeg trodde. Du sitter alene på et lite rom som lukter røyk, der du kan se en film, studere, spise, sove, osv. Du kan ikke gjøre hva du vil, eller gå hvor du vil. Du kan heller ikke være ubegrenset med din familie. Selv om det er fridomsberøvelsen som er straffen, må en fengelsfugl rekne med problemer med å få jobb, leilighet, et liv, noe som fører til at mange havner tilbake i fengselet. Det var noe av det jeg la merke til når jeg var på besøk i fengselet.
Se for deg en buss.. Klokken er 4 en fredags ettermiddag, og alle bussens passasjerer er på veg hjem. På fremste rad sitter en jente, hun har nettopp fått lappen, men allikevel sitter hun på bussen. Hun tenker på hvor mye hun sparer miljøet med å unngå å kjøre bil, mens hun snur seg bakover og ser på alle de andre passasjerene etter tur. Det er 10 denne ettermiddagen, 10 personer med 10 forskjellige historier. På raden bak henne sitter en eldre kvinne. Hun sitter der alene, og håper at denne dagen skal bli litt betre enn de 1000 siste, at hjelpepleieren som skal komme kan være der litt lenger, bare idag, slik at hun for en gangs skyld kan ha noen å snakke med. To rader lengre bak sitter et meget forelsket kjærestepar på seksten år. De har nett funnet ut at de venter barn, og lurer fortvilt på hva de skal gjøre. Har de råd til å få et barn? Må de droppe ut av skolen? 3 rader bakenfor dem igjen sitter en mor, som holder rundt sine to små barn. Den gamle toyotaen brøt sammen dagen før, og siden månedens utbetaling av trygd for lengst er oppbrukt lurer den stakkars mora på hvordan hun skal få råd til å kjøpe mat den neste uka. Jenta på første rad strekker seg litt lenger for å få øye på den neste personen, som er så nedsunken at hun ikke kan se om det er en mann eller kvinne. Mannen føler at noen ser på han, og løfter blikket opp mot jenta. Hun smiler til han, han løfter den ene munnviken tilbake, men er så full av bekymringer etter at han slapp ut av fengselet tidligere samme dag, at det er alt han klarer. Hvor skal han bo? kommer han til å få en jobb? Han vet at ingenting er lett for en tidligere fengselsfugl. På neste rad sitter en ung muslims kvinne. Hun har alltid hatt lysst til å bli en politikvinne, men får ikke lov av hennes mann til å ta av hijaben. Kanskje hun kan få en jobb på prixen i stedet. På det neste setet sitter en annen ung kvinne. Hun er ulykkelig, ulykkelig fordi mange vil kvitte seg med slike som henne, mennesker med downs. Hun føler at alle ser på henne, at ingen vil være med henne fordi hun er den hun er. På bakerste rad sitter en gutt jenta kjenner, han er høy, vakker og populær, men det hun ikke vet, er at han hver dag gruer seg for å gå hjem etter skolen. At han er livredd stefaren sin, som har brukt beltet mer enn en gang. Jenta på første rad snur seg frem igjen mot bussjåføren. Han har sine problemer han også, og legger seg hver kveld med en flaske, som han våkner opp med hver morgen. Vi er alle i samme buss..
Etter trippeldrapet sist helg, har psykiatri vert eit aktuelt tema i media. Det er ikkje rett at noko slikt må skje for at våre kjære stortingsfolk skal lata opp augo å sjå kor dårleg psykiatritilbudet er i Noreg. I dag på nyheitene på P4, sa dei at i gjennomsnitt må to kommunar dela på ein psykolog som er ansatt i kommunen (http://www.p4.no/story.aspx?id=305038). Når ein veit at det er mange som slit med psykiske problem her i landet treng ein ikkje å tenka lenge for å finna ut at dagens tilbud er alt for dårleg. Det politikarane kanskje ikkje veit, er at 1 av 10 ungdommar slit, eller har slitt, med depresjon. Når den ungdommen, eller vaksne personen for den del, må reise til nabokommunen i ein slik forfatning at ein ikkje greier å køyra bil, og på langt nær greier å køyra buss, kan ein lett tenka seg at kanskje vi treng fleire psykologar i nærmiljøet (det hjelp ikkje så mykje om ein får tredve nye på Haukeland om ein fortsett må reisa til nabokommunen for å få psykologisk hjelp når ein treng det umiddelbart).
Eg går på Framnes Kristne Vidaregåande Skule, her er det helsesyster 3 timar i veka, og lege 2 timar (det er vertfall det det står på døra, men det var ikkje lett å finna). Me er i alt 269 elever her på skulen, og 18000 sekunder delt på 269 elever, blir 1 minutt og 7 sekund på kvar elev (om ein berre tel med helsesyster er det 40 sekund). Selfølgeleg treng ikkje alle elevane å besøka helsesyster, men når ein veit at 1 av 10 slit med depresjon, bør ein vertfall rekna med at dei som slit treng meir enn 10 minutt kvar i veka hos helsesyster. (Til Framnes sitt forsvar har me skuleprest ein kan snakka med, om ein treng det i tillegg). Nokon syns kanskje det er skummelt å gå til helsesyster når alle kan sjå kor du går, og legga merke til at du er vekke frå timen. Derfor syns eg Kjell Ingolf sitt forslag om helsetilbud på kjøpesenter er eit veldig bra forslag, som kan føra til at fleire får den hjelpen dei har rett på.
Men det er ikkje berre det at det er for dårleg skulehelsetjeneste og psykolog- tilbud her i Norge. Institusjonar som skal hjelpa menneske med psykologiske problem, har mista mange plassar dei siste åra (har ikkje talla i hovudet). Rettspsykiater Kjell Noreik seier til NRK anngående trippeldrapet sist helg; "En av grunnene en kan tenke seg er at psykotiske pasienter holdes kortere tid i institusjonene og kommer ut for tidlig. Dermed er de ikke så friske som de burde vært når de blir skrevet ut, sier han" (VG). Altså, dei personane som er så heldige å få plass på ein slik instutisjon, får ikkje eingong lov til å vera der så lenge som dei treng. Allikevel sier Jens stoltenberg at mye er gjort i psykologien (http://www.p4.no/story.aspx?id=305003). Då lure eg på kva som er gjort, og kor dårleg tilbudet var før? Til slutt vil eg anbefala dykk å sjå Brennpunkt frå NRK den 3.2 i år, for å få eit innblikk i den psykologiske behandlinga i fengsel (eller mangelen på den) -> http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/452179.
